Publisert

Dagbok – 3.september 2004

Svein trodde han var kurert, men han har blitt syk igjen. Tilbakefallsraten er høy, så det var egentlig bare et spørsmål om tid. Han gikk hen og kjøpte seg enda et kabinett. Utstyrsmanien kan ramme selv den beste, og Svein. Det skulle ikke mer til enn at Håvard snakket varmt om 2×15 kabinett sammen med kabinettet jeg har fra før. I korte trekk så jeg en annonse på det mystiske internett, der en mann skulle selge nettopp et 2x15kabinett. Jeg byr mannen 2000 pluss en kompressor/sustainer-pedal jeg aldri ble helt klok på. På en måte håper jeg han sier nei, men blir jo fryktelig glad når setter tommelen opp! Får en kompis til å kjøre meg ned til Blå, der han har lagret kassa. Der møter jeg en dresskledd herremann, og hans kone som for anledningen er kledd i grilldress. Vi blir geleidet ned i en dunkel kjeller, og jeg blir med et litt redd for at jeg har svart på en kodet nettannonse for bisarre swingersmennesker. Grilldress en fredagskveld? Men neida, mannen har rene hensikter. Kabinettet har til og med et skinntrekk! På dette trekket er det sprayet på navnet «Traktor». Grilldresskona kan opplyse om at dette var navnet på kommunistmetalbandet mannen spilte i på 1970-tallet. Träktör!! Kabinett i havn. Gledens dag.

Higet etter mer stæsj har alltid vært der og egentlig bare blitt sterkere. Dette er et typisk scenario der man egentlig bare kan bytte ut geografisk lokasjon, type stæsj og pris så har du en ny historie. Det var Helge som kjørte meg, mannen som titt og ofte opp gjennom har traktert tangenter på enkelte innspillinger og faktisk trompet på Laugh out Loud i 2003 som først kom ut i 2009. Og Peaveyen har jeg fremdeles, men med et sprengt element.

Publisert

Dagbok – 1.september 2004

Våre venner i Autotune har oppdaget at de ikke kan spille på B-Festivalen 10.september på grunn av en ferierende trommis. Mannen med Norges største integritet, Håkon i Autotune, får selvfølgelig kvaler overfor B-Festivalen, og sverger på sin hals at han skal skaffe en erstatning. Og hvem spør han? Jo, han spør The Vineyards. Og The Vineyards takker ja. Man har jo god oppdragelse, og sier aldri neitakk til rock.

Hukommelse er rare greier. Jeg tror vi alltid har trodd at vi spilte sammen med Autotune på B-festivalen. Men det gjorde vi tydeligvis ikke. Vi spilte i stedet for Autotune. Sånn kan det gå.

Publisert

Dagbok – 27.august 2004

Vi (mest Håvard) har mikset og trikset, og resultatet er strålende! En mystisk kvinne som angivelig heter Renate skal få mastertapen og forsøke seg på en mastring. Hoi! Bare spennende!

Denne kvinnen var ikke så veldig mystisk, men kjæresten til en i et senere vennskapsband. Hun jobbet og muligens jobber i filmbransjen, hovedsakelig med lyd og hadde tilgang til bra utstyr. Flott mastret og resultatet av i alle fall Leatherflute er en ganske enestående versjon. Finnes på internett et sted.

Publisert

Dagbok – 26.august 2004

The Vineyards spiller på Betong sammen med Autostrada, Sheep og Turdus Musicus. Blir en til dels trivelig affære. Typisk at det alltid er noen på bakrommet som er litt surere enn andre, men det får gå. Vår konsert går egentlig etter all forventning. Live-trikset med å la Hans Martin overta trommesoloen til Tormod smelter mangt et pikehjerte. Suksessen er et faktum.

Vi har praktisert ulike live-triks opp gjennom. Alle sammen av enorm kvalitet. Et triks var under en låt som aldri fikk noen ordentlig tittel, men på settlistene figurerte som «Verdenspremiere», der det var lagt inn et lengre trommebrekk som live gikk over i en solo. På et punkt overtok Hans Martin trommene mens Tormod gikk fram på scenen og uttroduserte bandet. Veldig virkningsfullt og veldig gøy. Burde tas opp igjen.

Publisert

Dagbok – 8.august 2004

Håvard ringer på hos Svein. Enda en ny mix. Håvard kan faget og har gjort jobben. Svein synes det låter fett. Det er seint på kvelden, men Håvard får et klarhetsøyeblikk som bare de mest garvede alkoholikere kan få. Han må tilbake å mikse mer. Mannen er ustoppelig!

Som nevnt – Håvard var og er iherdig i rock.

Publisert

Dagbok – 30.juli 2004

I prinsippet siste dag i studio. Svein og Hans Martin skal kore litt, pluss favoritten: klapping. Koringen er upåklagelig som vanlig. Men refrenget på «den tredje låta» sitter ikke helt. Håvard hever stemmen og det renner ut nok en god idé. Hva med å legge en stemme som skriker av full hals, i tillegg til Hans Martin sarte og varme røst? Hmmm….ja, hvorfor ikke. Håvard prøver først. Blir ikke helt fornøyd, så han overlater ansvaret til Svein. Musikk startes. Svein trekker pusten og skriker til testiklene skrumper. Svimmel og med blodsmak i munnen blir det konstatert til å være et godt take. Svein gruer seg litt til konsert. Nyinnkjøpt og gul tamburin ristes. Men ristes det fort nok. Hemmelig triks tas i bruk.

Men så: Håvards favoritt, klapping. Klappingen blir så som så. Ny idé! Ingenting lager så god klaskelyd som hender på bar hud. Rød skinke = god klapp! Leatherflute blir en anelse mer erotisk.

Vi lager en råmix og går hjem til egenhendig selvnytelse.

Hylekoring ble altså introdusert til bandet av Håvard og er et triks som har blitt brukt flere ganger på senere innspillinger. Et flott triks som gir et magisk dytt til voldsomme refreng. Det skal ikke være så høyt i miksen, men ligge å lure under. Så hylinga i Norwegian Steel 2004 ble også brukt i Norwegian Steel 2012. Lytt, sammenlign og finn din favoritt.

Publisert

Dagbok – 29.juli 2004

Autotank-innspillingene hos Håvard var alltid på 8-spors bånd. Han skaffe seg en 16-spors etterhvert, men jeg tror aldri vi kom rakk å ta i bruk den til vårt formål. Håvard jobbet iherdig med miksing og kombinert med deler av hans arsenal av gamle amper etc fikk vi en ganske så nydelig streng og rockete lyd. H&H-ampen endte senere opp i Hans Martins eie og er det den dag i dag.

Håvard lever sitt eget liv som seg hør og bør, og har skrudd og trykket konstant til alle døgnets tider. Kremlyden er ikke langt unna. Hans Martin og Håvard eksperimenterer med gitar-amper. Man skulle ikke tro det, men Håvard hadde plutselig kjøpt seg SoundCity forsterker og kabinett. Ser snasent ut, men Hans Martins illsinte japanske monster testes med egen Vox gjennom Håvards kabinett «Hard ‘n Heavy». Uttales omtrent [‘a-ad ‘n evvy]. Du og du, jajaja… Det ble nesten litt for mye av det gode. Så mye rock på en gang… Gitar legges. Nå skal det synges!

Hans Martin har litt startvansker. Men nok en gang har Håvard gode råd. Løsningen blir å ha minst mulig klær på, samt stå på en tom ølkasse. Hvem skulle trodd det?

Publisert

Dagbok – 28.juli 2004

Gitaren det er snakk om her er en Kalamazoo-Fender som Kjartan skaffet seg via internett. Den var veldig liten og ganske rar og ble raskt solgt videre til en gitarsamlende entusiast.

Kjartan stiller opp med en eller annen hvit gitar. Mannen har jo som de fleste vet bare hvite gitarer. Ryktene sier at han har til vane å frekventere byens utesteder i en hvit, pimp-lignende dress med pels og hatt. Men som sagt er dette bare rykter. Uansett; gitarer må spilles, og det må spilles godt, og det spilles meget godt. Hva mer kan man si? Svein sitter i sofaen og blir litt fnisete på brus. Han prøver å forklare noe ved hjelp av sammenligninger og lignelser, selvfølgelig noe genialt. Møter liten forståelse, hån og spott da han i et stormannsgalt øyeblikk hevder å være på høyde med Jesus når det gjelder lignelser.

Utpå kvelden blir trommene mikset ned.