Good rock for good people
Håvard ringer på hos Svein. Enda en ny mix. Håvard kan faget og har gjort jobben. Svein synes det låter fett. Det er seint på kvelden, men Håvard får et klarhetsøyeblikk som bare de mest garvede alkoholikere kan få. Han må tilbake å mikse mer. Mannen er ustoppelig!
Som nevnt – Håvard var og er iherdig i rock.
Håvard har mikset for harde livet. Det nærmer seg.
I prinsippet siste dag i studio. Svein og Hans Martin skal kore litt, pluss favoritten: klapping. Koringen er upåklagelig som vanlig. Men refrenget på «den tredje låta» sitter ikke helt. Håvard hever stemmen og det renner ut nok en god idé. Hva med å legge en stemme som skriker av full hals, i tillegg til Hans Martin sarte og varme røst? Hmmm….ja, hvorfor ikke. Håvard prøver først. Blir ikke helt fornøyd, så han overlater ansvaret til Svein. Musikk startes. Svein trekker pusten og skriker til testiklene skrumper. Svimmel og med blodsmak i munnen blir det konstatert til å være et godt take. Svein gruer seg litt til konsert. Nyinnkjøpt og gul tamburin ristes. Men ristes det fort nok. Hemmelig triks tas i bruk.
Men så: Håvards favoritt, klapping. Klappingen blir så som så. Ny idé! Ingenting lager så god klaskelyd som hender på bar hud. Rød skinke = god klapp! Leatherflute blir en anelse mer erotisk.
Vi lager en råmix og går hjem til egenhendig selvnytelse.
Hylekoring ble altså introdusert til bandet av Håvard og er et triks som har blitt brukt flere ganger på senere innspillinger. Et flott triks som gir et magisk dytt til voldsomme refreng. Det skal ikke være så høyt i miksen, men ligge å lure under. Så hylinga i Norwegian Steel 2004 ble også brukt i Norwegian Steel 2012. Lytt, sammenlign og finn din favoritt.
Autotank-innspillingene hos Håvard var alltid på 8-spors bånd. Han skaffe seg en 16-spors etterhvert, men jeg tror aldri vi kom rakk å ta i bruk den til vårt formål. Håvard jobbet iherdig med miksing og kombinert med deler av hans arsenal av gamle amper etc fikk vi en ganske så nydelig streng og rockete lyd. H&H-ampen endte senere opp i Hans Martins eie og er det den dag i dag.
Håvard lever sitt eget liv som seg hør og bør, og har skrudd og trykket konstant til alle døgnets tider. Kremlyden er ikke langt unna. Hans Martin og Håvard eksperimenterer med gitar-amper. Man skulle ikke tro det, men Håvard hadde plutselig kjøpt seg SoundCity forsterker og kabinett. Ser snasent ut, men Hans Martins illsinte japanske monster testes med egen Vox gjennom Håvards kabinett «Hard ‘n Heavy». Uttales omtrent [‘a-ad ‘n evvy]. Du og du, jajaja… Det ble nesten litt for mye av det gode. Så mye rock på en gang… Gitar legges. Nå skal det synges!
Hans Martin har litt startvansker. Men nok en gang har Håvard gode råd. Løsningen blir å ha minst mulig klær på, samt stå på en tom ølkasse. Hvem skulle trodd det?
Gitaren det er snakk om her er en Kalamazoo-Fender som Kjartan skaffet seg via internett. Den var veldig liten og ganske rar og ble raskt solgt videre til en gitarsamlende entusiast.
Kjartan stiller opp med en eller annen hvit gitar. Mannen har jo som de fleste vet bare hvite gitarer. Ryktene sier at han har til vane å frekventere byens utesteder i en hvit, pimp-lignende dress med pels og hatt. Men som sagt er dette bare rykter. Uansett; gitarer må spilles, og det må spilles godt, og det spilles meget godt. Hva mer kan man si? Svein sitter i sofaen og blir litt fnisete på brus. Han prøver å forklare noe ved hjelp av sammenligninger og lignelser, selvfølgelig noe genialt. Møter liten forståelse, hån og spott da han i et stormannsgalt øyeblikk hevder å være på høyde med Jesus når det gjelder lignelser.
Utpå kvelden blir trommene mikset ned.
På sensommeren 2004 dro vi til Autotank for å spille inn noen låter som skulle med på en splitt-vinyl med Autotune. Den så dessverre aldri dagens lys, men det kom da noe rock ut av det. Den første låten som nevnes under er «Norwegian Steel» som handler om Hans Martins raseri over Årdal. Denne låten dukket opp på By:larm-CDen og har sjelden vært hørt. Helt til den dukket opp i en nyinnspilling på Like Criminals We Do. For den spesielt interesserte kan det nevnes at låten i 2004 nesten holdt på å bli kalt «Crystal Knights in Western Villages». Ble litt ugreit.
Den andre låten endte opp med tittelen «Cruise Control» som ble avgjort på gata utenfor Parkteateret. Uansett, denne innspillingen dukket aldri opp noe sted, men kom med spilt inn på nytt på Hoggin All The Action med ny tekst og ny tittel «Sire, It´s the Bell Boy from Hull».
Dag nummer to i Autotank. Kjartan er fortsatt på jobb. Det er den store bassdagen. Svein spiller noe bedre i dag, og blir fornøyd til slutt. På låta som har arbeidstittel «den tredje låta» slites det litt med å få solopartiet til å funke helt. Håvard kommer med den geniale ideen å tenke på Lemmy under bespillning. Etter dypmeditasjon over tema Lemmy/Motörhead prøves det med bass igjen. Og hva skjer? Håvards deilige Orange-topp med 17 ½ ohm og sikkert 320volt lirer av seg feit, feit lyd og resten av kvelden er reddet.
Når det gjelder det tekstlige innholdet som førte til gårsdagens raseri, har Hans Martin gjort enkelte forbedringer. Teksten han ender opp med etter ytterligere vennlige innspill handler i korte trekk om en jeg-person som muligens er litt bredbeint og snakker med et kvinnemenneske, som han vil ha med inn i en veldig rask bil, fordi han vil kjøre en tur. Ble meget bra.
Tormod var allerede da den i orkesteret med mest ungdommelig rock i seg og tok turen til Roskilde. Han måtte rett i ferie.
Tormod er så sliten etter Roskilde at på første øving er han gjennomsvett før han har satt seg bak trommene. Han må dra til Stryn og leke med hestene. Vi tar en ferie.
Fight Club var morro. Kristoffer Schau var konfransier og han likte oss faktisk så godt at vi deltok senere i radioshowet hans Kvegpels. Alltid morro å spille med Autotune, men vi var tydeligvis litt misfornøyde med de som gikk av med seieren. Litt krasse ordelag ser jeg, men kjenner jeg oss selv rett var dette mer et tamt forsøk på å briske seg i ettertid. Vi er alt for snille og likandes. Men at jeg var med å spille på en dass allerede i 1997 stemmer på en prikk. Jeg hadde ikke kontakt med dassen, men sto veldig nærme da den ble knust.
Fight Club. Vi sparker så mye rass at vi blir skitne på skoene. Vinner vi? Nei? Vinner Autotune? Nei? Det er et annet band som vinner, som har et navn som består av to deler der den første delen er det som kommer ut av tissen når du er skikkelig syk. Hah! Men de var veldig snille. Og så spilte de på en dass. Det gjorde Svein allerede i 1997.
Dette må ha vært den første Musikkens dag-affæren vi var med på. Klarer ikke å huske hvilken gitar det er snakk om. Men jeg tror jeg husker at vi spilte på Grønlands torg eller lignende og Kjartan og Hans Martin ble intervjuet av TVNorge rett etterpå. Første seanse på fjernsyn.
Det er musikkens dag! Tormod har tatt kontakt igjen, og det er duket for deilig rock. Og blir det deilig rock? Ja, det blir deilig rock. Hans Martin har fått ny gitar. Den er veldig fin og spiller veldig høyt. Den var litt sur denne dagen, men den kommer jo fra Japan.
0900: Start
Dagen i dag starter tidlig; for noen. Svein, Kjartan og Hans Martin bor jo nesten i et 70tallesque swingerskollektiv, så de har ikke nevneverdige problemer med å suge hverandre opp av senga. De inntar Prestomobilen og Borgentrollbilen og kjører til Ringnes. Der skal Tormod stå duggfrisk og nykter, og klar for et minimum av nye oppgaver. The Vineyards’ eminente lydmann og nachspielorganisator, Håvard, skal plukkes opp kl.1030.0915: Ringnes
Utstyr trilles inn i bil, og logistikkevnene er intakte.0945: Tormod
En Tormod dukker opp. Han må straffevente ved porten i noen minutter. Det er et strengt, men rettferdig orkester.1008: Logistikk
Bilen er ferdigpakket, og faktisk så godt pakket at det fremdeles er plass til minst et supportband! Kvelden vil senere vise at selv om det er plass til både et og to band i bilen, er det ikke plass til så mange band i Øvre Årdal…1009: Håvard
Tormod og Svein drar til Sogn for å parkere den overflødige Prestomobilen, mens Kjartan og Hans Martin kjører for å plukke opp en sovende lydmann. Håvard har nemlig kvelden før feiret at han nå har status som onkel.1100: Samlet
Band og lydmann gjenforenes på Sogn. Hans Martin setter seg bak rattet, og blir umiddelbart til den hissige bilkjørende Hans Martin.1101-1715: Tur
En høyst ordinær biltur, som innebærer platespiller, sang, gode historier, tisseterror m.m.1716: Landing hos Slippersmannen
Ankommer Årdalsstova og får en mottakelse som bare Årdalinger kan gi. Korte og kontante beskjeder med nøyaktig den informasjonen som er nødvendig. Vår kontaktperson, som vi mistenker å ha bosted i puben, går rundt med Adidasslippers og spiser middag hele tiden. Han har mange godt voksne menn på besøk som ser fotball på de 7 forskjellige TVene rundt omkring i lokalet. Vi blir bedt om å ikke bråke for mye under kampen, så vi inntar et bedre burgermåltid i stedet.1727: Fotballtrivia
Jotun, det lokale laget, skårer seiersmålet. Stemningen er elektrisk.1845: Lydsjekk
Mat er spist og vi har rigget opp. Slippersmannen annonserer for fotballpublikumet, som soler seg i seiersglansen fra Jotun, at vi skal spille to låter som lydsjekk, verken mer eller mindre.1852: Lydsjekk#2
Ferdigspilt, og jeg synes jeg kan høre noen si: «Endeleg noko ordenlig musikk her på Ståova». Lovende.1859: Hotell
Slippersmannen tar en telefon til sin lokale mafioso, og ordner overnatting. Nå er virkelig spenningen på topp. Hvor skal bandet sove? Det viser seg at vi skal innlosjeres på det lokale hotellet. Hotellet har ingen levende resepsjon, men derimot en telefon med en mann i andre enden som deler ut rom. Vi får en hel hotelletasje for oss selv! Partyparty.1945: Vi tar av oss skoene
Etter fattige forsøk på å sove litt, samles vi på Tormods rom for å legge sminken og røffe oss opp til konsert. Slippersmannen mente vi skulle starte rundt midnatt. Håvard trekker fram platespilleren og setter på låta «Ta av dej skorna» fra platen «Scandinavian party». Stemningen stiger.2305: Ned til rocken
Vi ankommer Stova. Det er 6 personer i lokalet. Tanken går til Sting i Stavanger. Noe forvirret trekker vi oss tilbake til bakrommet. Og vi som har både røykmaskin og boblemaskin…0015: Scene
Vi entrer scenen. Det har plutselig kommet i overkant av 100 personer, og flere strømmer på. Aluminiumsverket er tydeligvis lukrativ geskjeft for årdalingene, da det koster 100kroner i døra, og det er 2 timer til stengetid.0015-0130: Rock.
Hva som egentlig skjer i denne noe drøye timen, er det visse uklarheter om. Det som imidlertid er sikkert er at det var en del hat i lokalet. Dette hatet ble inkarnert i Babylons Skjøge som steg ned i form av Sebrakvinnen. Sebrakvinnen var en litt godt voksen jente, for å si det pent, i sebrakjole som insisterte på å danse. Ingen nektet henne egentlig å danse, men jeg mistenker henne for å ønske en blanding av dyp, pumpende eurotrash-house og squaredance. Hun fikk The Vineyards. Det ville hun ikke ha. Så hun sjanglet seg opp på scenen for å slå av en prat, og komme med noen formanende ord. Det ble litt vanskelig å ha henne der, så hun ble henvist tilbake
til gulvet. Ikke lenge etter ankommer hun igjen. Denne gangen henvender hun seg kun til Hans Martin. En kort og tydelig melding direkte fra leveren, som i dette tilfellet nok var skvulpende full av brun, brun børst. «Spela de ikkje meir dansbar musikk no, så e du daud!». Det kan egentlig ikke bli mer tydelig enn det. Noen syntes i det minste vi spilte dansbart nok. Jeg så vel minst tre-fire par som danset swing. Det er alltid koselig når noen danser swing.
0131: Ferdig den rock.
Ingen applaus mellom låtene, og heller ingen applaus etter konsert. Den Årdalske folkesjela er vanskelig å forstå. Likte de oss? Eller var det bare hat? Vi spurte en håndfull om hva de syntes, og det mest positive var noe sånt som: ”Heilt greitt”. Andre tilbakemeldinger var ”Ein må jo væra dritings for å lika det, men”. Skjønt en fan fikk vi. Men han var til gjengjeld den fulleste.
0143: Barkos
Håvard og Svein henger i baren. Mann kommer opp midt i mellom. Slår halvlitersglasset hardt i disken og skjener i umennesklig fart på skrå bakover og forsvinner inn i en klynge. Ingen så han siden igjen.0235: Hjem?
Vi tusler over brua tilbake til hotellet. Håvard og Svein bestemmer seg for å gå tilbake til Stova for å feste den gode årdalsvibben på film.0248: Piken på broen
Håvard og Svein går nok en gang tilbake til hotellet, men på brua blir de løpende innhentet av en ung pike, hvis agenda foreløpig er skjult. Det viser seg at denne piken kanskje er tredje nærmeste nabo til hotellet, og byr i den forbindelse på etterfest hos en mann som helt sikkert er tredje nærmeste nabo til hotellet. I denne leiligheten bor mannen, også kalt Jossen. Andre deltakere på etterfesten er den
nevnte piken og hennes venninne. Hvordan eierforholdet er mellom Jossen og pikene er vites på dette tidspunkt ikke. Men det som derimot vites er at Jossen har de største innehøytalerne på denne siden av vannskillet! To par høytalere á 2×15”, 2×10” pluss
horn. Heldigvis har han ikke de kablene han trenger for å sette høytalerne i aktivitet. Han trenger to stk. gullkabler i sekstusenkronersklassen. Forståelig nok. Løpepiken byr på Jossens drikke, men gjør en feil med å helle opp i Jossens glass
først. Jossen påpeker i god ånd, at gjestene må få først. Det blir gjort.0301: AC/DC
Jossen setter på AC/DC-DVD og insisterer på at det er slik vi må spille.0324: Samlet
Resten av The Vineyards ramler gjennom hekken.0340: Mat
Den løpende piken på brua lager eggerøre og spekemat. Veldig godt. Hun lager mye
mat. Veldig godt. Det er Jossens mat. Veldig godt.0346: Samtale
Håvard: Du Jossen, jobber du på verket, eller…?
Jossen: Nei, eg gjer ikkje det lenger, eg e permitert.
Håvard: Å, sier du det. Var det arbeidsulykke eller noe?
*Jossen løfter opp beinet, der halve sokken blafrer lett i vinden. Han har en halv, men lekker fot*
Løpepiken: ”Det der ekkje noke partytriks, og ikkje noko å brifa med heller!”.0357: Kritiker Jossen
Jossen kommenterer The Vineyards: ”Dokke e bra te å spela, men gutta; Skjerpings!”.0434: Klinings
Jenter kysser.0436: Jente#2 #1
Jente#2 vil sove.0438: Jente#2 #2
Jente#2 vil ikke sove mer.0510: Hjem nok en gang
AC/DC-DVDen er ferdig. Jossen har sovnet. The Vineyards går hjem. To jenter blir med, og tas hånd om av bandets jentebehandler.En ny dag truer…